Etter sist uke å ha skuet ned i den dype avgrunnen var søndagens koordinerte pakkeutdeling fra myndighetene verden over imøtesett med spenning. Resultatet har vi sett mandag og tirsdag. Pengemarkedene har bedret seg noe og rentene har falt noe ned fra skyhøye nivåer. Etter å ha blitt ”skutt i senk” av desperate investorer på jakt etter penger, opplevde aksjemarkedene en av de sterkeste rekylene noensinne. Det store spørsmålet nå er, vil denne utviklingen fortsette?
Godt råd fra George Soros
Det ser slik ut. Forrige uke så vi første forsøk på en global koordinert rentenedsettelse, en koordinering som var sårt manglende da Lehman Brothers gikk til hundene i midten av september. Så kom en noenlunde samstemt enighet under G7/20-møtet i helgen om to vesentlige ting. Gjennom direkte intervensjoner i pengemarkedet ble motpartsrisikoen i interbankmarkedet redusert. Men enda viktigere, en felles statsledet oppkapitalisering av bankene etter oppskrift fra den engelske regjering. For øvrig foreslått av legendariske George Soros.
På grunn av den lave egenkapitalandelen har en slik kapitalinnsprøytning til bankene i praksis 12-20 ganger så stor effekt som de andre tiltakene. Dette vet selvsagt hedgefondsforvaltere som Soros, ikke finansministere.
Myndighetene skjønner alvoret
Størrelsen på tiltakene, og ikke minst koordineringen av disse, viser at styresmaktene verden over nå mener alvor. Usikkerheten går i første rekke på den praktiske gjennomføringen samt parlamentariske problemstillinger. Men retningen er satt. Marsjfarten er dog usikker. Hvis det viser seg at lanserte tiltak ikke er nok, kommer det helt sikkert mer penger. Spesielt imponerende er det å se hva EU har fått til. Til tross for at EU har felles pengepolitikk er ikke dette et formelt koordinerende organ for den slags vedtak, men de kom likevel meget raskt til enighet om felles tiltak.
Forutsatt at vi frem til jul får en opptining av rentemarkedene står det igjen en opptelling av de skadevirkningene som har funnet sted. Vi har sett en rekordskvis i de få markedene som forble likvide, som aksjer og delvis råvarer. Aksjer har kommet ned på prisnivåer vi ikke har sett maken til siden 1980-årene. Vi har sett en ”omvendt skvis” i helt sikre papirer som statssertifikater og siviliserte statsobligasjoner. Begge vil korrigere etter hvert, i takt med at de voldsomme bevegelsene vi nå har sett ventelig modererer seg fremover.
Hvor svake blir konjunkturene?
Det store spørsmålet er så; Hva skjer med realøkonomien fremover? Noe ser vi allerede. Total prosjektstopp er det typiske. Bratt fall i ordreinngang er også konstatert. Varelagre hoper seg opp. Eiendomsmarkedet er iskaldt, både hva gjelder næring og boliger. I motsetning til 1987, da krisen var relatert til et temporært overvurdert aksjemarked, var den globale økonomien i ganske god form da kredittkrisen brøt ut. ”Ulykkene” som inntraff i september/oktober har som ventet gitt en handlingslammelse hos både forbrukere og produsenter. Og den slipper ikke taket med det første. Det vil derfor hagle med dårlige nyheter fremover. De fleste estimater på både mikro og makronivå vil måtte nedjusteres kraftig. I store trekk burde aksjemarkedene imidlertid ha tatt høyde for dette. Innbakt i dagens aksjekurser ligger et resultatfall for selskapene på 30-50 prosent. Selv om råvarer har falt kraftig i pris finnes det fortsatt en nedside for disse.
Omvendt inflasjonssjokk
Svakere økonomisk vekst fører imidlertid også til et omvendt inflasjonssjokk. Det åpner for fortsatte rentenedsettelser på bred global basis. De høye rentene har vært en viktig årsak til at krisen har akselerert så hurtig i både UK, Europa og ikke minst i Norge. Normaliseringen av rentekurver, slik at korte renter blir vesentlig lavere enn de lange, er viktigste forutsetning for å få bankene på fote igjen.
En global innsprøytning av likviditet uten sidestykke i pengemarkedene gir forventninger om økt inflasjon et stykke ned i veien. Denne er det imidlertid for tidlig å bekymre seg om i dag. Positivt er det at oppbremsingen i den globale økonomien kan føre til at en del overkapasitet innen eiendom, shipping og kanskje også offshore forsvinner. Globale ubalanser vil reduseres. Et finanssystem med overgrodde nasjonale reguleringsbestemmelser, som medførte både interessekonflikter og skjeve risikostrukturer, forsvinner. Ikke utenkelig er det at det vi ser nå kan føre til en bedre verden – selv uten kapitalismens undergang.