Bidrar spreke pensjonister til lave renter?

Jeg vil i dette innlegget se nærmere på to temaer i den økonomiske samfunnsdebatten, nemlig eldrebølgen og lave renter. Det første vet vi er en utfordring på mange plan.

Når levealderen øker samtidig som dødelighet og fødselsrate synker, vil vi gradvis få et forgubbet samfunn. Noen titusen flyktninger og innvandrere kan i beste fall bidra til å dempe utviklingen. Eldrebølgen har vist seg å bli en tsunami i land etter land i den vestlige verden, i tillegg til Japan som har hatt denne tendensen i flere tiår.

Unntaket synes å være USA som har økende innvandring fra latinamerikanske land der store barneflokker alltid har vært sett på som et aktivum.

Så hva er problemet? Problemet – eller la oss heller si utfordringen – er å kalibrere godene i et utviklet velferdssystem. Og hva mener jeg med det? La oss tenke på forholdene i Norge, de er de enkleste både å forklare og forstå.

Sikkerhetsnettet

Etter 2. verdenskrig var hovedoppgaven i Norge å gjenoppbygge landet samt ta opp igjen arbeidet med å utvikle trygdeordninger og andre sikkerhetsnett for innbyggerne.

Mye av dette var påbegynt i 1930-årene, men det meste stoppet opp i 1940, og det tok tid å få satt fart i arbeidet igjen etter fem lange krigsår. Jeg nevner bare noen av de viktigste «hendelsene» for at vi skal kunne holde følge i denne tankebobla. Og jeg begynner like godt med folketrygden.

Arbeidet med å samle de ulike trygdeordningene vi hadde i Norge, startet like etter krigen. Men først i 1967 så den moderne folketrygden dagens lys. Hovedelementet var en pensjonsordning som garanterte alle en alderspensjon på et anstendig nivå fra man sluttet å jobbe og livet ut. I tillegg ble det innført såkalt minstepensjon som tilgodeså de som ikke hadde et betalt yrkesliv bak seg.  I 1967 var gjennomsnittlig levealder 72-73 år, noe høyere for kvinner enn for menn.

Antall 100-åringer øker

I dag er gjennomsnittlig levealder nesten ti år høyere. Det er forsket på hvordan levealdersutviklingen vil gå mot 2060. Mye tyder på at antall 100-åringer vil fortsette å øke.

I tillegg vil levealdersforskjellen mellom kvinner og menn gradvis bli borte. Hovedpoenget her er at når pensjonisttilværelsen allerede nå varer tre ganger så lenge som den gjorde på våre besteforeldres tid, trenger alle mer penger på pensjonskontoen sin.

Gullet i Nordsjøen

Og da er vi over på neste hendelse. Også denne fant sted på 60-tallet, så vidt det var. Det handler om den eventyrlige oppdagelsen som fant sted høsten 1969, nemlig at norsk sektor i Nordsjøen viste seg å være «full av olje». Hurra, hurra! Dette førte til mye moro.

1970-tallet var tiåret med tosifrede lønnsøkninger, en spretten inflasjon og en skinnende ny arbeidsmiljølov der arbeidsgivers og arbeidstakers plikter og rettigheter var regulert på en slik måte at vi fikk reell medbestemmelse på arbeidsplassen. Loven kom i 1977, samme året som jeg ble far for første gang, og forgjeves viste til arbeidsmiljøloven da vår lille prinsesse nektet å følge reglene om døgnhvile.

Jappetida

Så kom de gylne 80-årene.

NRK-monopolet falt og vi fikk høyrebølge og japper. Hvor kom det ordet fra, forresten? Ikke uventet fra engelsk, nemlig begrepet YAP – Young Aspiring Professional – som skulle beskrive ambisiøse, dynamiske og individualistiske mennesker, med holdninger som mer enn tidligere handlet om personlig gevinst. Noen sammenlignet aktiviteten og hendelsene i denne perioden med den såkalte «jobbetiden» under første verdenskrig.  Storhetstiden for de norske jappene var fra 1983 til 1987, men fortsatt kan vi dra kjensel på en og annen som har overlevd.

Så kommer vi til det mangfoldige 90-tallet som ble innledet med økonomiske nedgangstider, gjeldskrise og sammenbrudd i det private bankvesen. Vi jobber daglig med å fortelle våre kunder at i et lavrenteregime, slik vi har nå, må man plassere en del av den langsiktige sparingen sin i aksjemarkedet for å ha håp om å bevare kjøpekraften. Ikke sjelden får vi høre dette: «Mor og far tapte nesten alle sparepengene sine på bankaksjer for mer enn 20 år siden, så den tabben skal ikke jeg gjøre». Faktum er at dette godt kan stemme. Etter den ville kjøpe- og lånefesten på slutten av 80-tallet, måtte Staten inn og redde blant annet Kreditkassen (nå Nordea) og DnC (nå DNB).

Men også eierne måtte blø ved at aksjekapitalen ble nullet, først Kreditkassen i 1991, så DnC i 1993. Mange eldre hadde sparepengene sine i bankaksjer under mottoet «Sikkert som banken». Det er forståelig at disse nå velger å ha pengene på konto i banken fremfor i aksjer.  

Digital revolusjon

Uten å gå detaljert inn på de to siste tiår, vil selv den yngste leser av denne bloggen ha så vel minner som kunnskap om de store hendelser. Jeg nevner i rask rekkefølge flerkulturell utvikling, slutten på den kalde krigen (etter oppløsningen av Sovjetunionen), internasjonal terrorvirksomhet, den digitale revolusjon og utviklingen av sosiale medier – uten at disse kan sies å ha noe direkte med hverandre å gjøre.

Men i alle fall trekkes nå en nesten-pensjonist inn i denne verden ved å skrive innlegg på bankens blogg.

Eldre fører til lave renter

Nå skal vi ha frem det neste aspektet, nemlig hvorfor flere eldre fører til lave renter. Sammenhengen finner vi i poenget jeg innledet med, nemlig at økt levealder krever mer sparing. Mer sparing fører til utsatt forbruk.

Siden de fleste økonomiske modeller for vekst bygger på økt forbruk, ser vi at de pengepolitiske tiltakene får mindre effekt.

Stadig lavere rente fører til økt behov for egen sparing fordi avkastningen forvitrer. Lav rente vil over tid øke de totale pensjonsforpliktelser – og vi ser nå at de pensjonsordninger som tidligere sikret og til dels garanterte for disse forpliktelsene, nå ikke lenger gjør det.

Bedriftene legger om sine ordninger i høyt tempo, for ikke å bli sittende i saksa.  Pensjonene i offentlig sektor skal snart gjennom samme øvelse, selv om tre av de fire største organisasjonene varsler streik i forbindelse med årets lønnsoppgjør for å beholde retten til å streike dersom staten gjør alvor av å harmonisere pensjonsordningene i privat og offentlig sektor.

Denne sabelraslingen har utvilsomt med det faktum å gjøre at hver gang noe skal harmoniseres, vil de fleste oppleve å lide tap. Så her kan jeg trygt gjøre Gro Harlem Brundtlands legendariske ord til mine: «Alt henger sammen med alt».

Så selv om vi i banken vil ha deg til å spare stadig mer – for ditt eget beste i alderdommen – kan du møte utfordringen ved å stå lenger i jobb, så sant du har muligheten til å velge.

Kanskje vil løsningen for de fleste bli en kombinasjon. Det er sannsynligvis mulig fordi vi går både friskere og raskere inn i alderdommen enn det våre foreldre og besteforeldre gjorde.

Ja, mange både løper, sykler og skater – som dere vet. 

Les også innlegget mitt "- Hva får jeg i pensjon?"

Blogg:
Ikke bare bank